I årene 1945 til 1990 var internasjonal politikk preget av spenningsforholdet mellom vest og øst. Dette spenningsforholdet ble kalt den kalde krigen. Den kalde krigen var i stor grad en ideologisk konflikt og en kamp om å fylle makttomrommet etter Japan og Tyskland.

Stalin tok gradvis kontroll over Øst-Europa, og gjennom Trumandoktrinen og Marshallplanen forsøkte USA å demme opp for kommunismen. Den kalde krigen førte til opprettelsen av to tyske stater og dannelsen av NATO i 1949. Den spredte seg også til Asia. Selve symbolet på den kalde krigen, Berlinmuren, ble reist i 1961, og året etter nådde den kalde krigen et klimaks under Cubakrisen.

I de første tiårene etter krigen hadde USA overflod av forbruksvarer, mens Sovjetunionens produksjon var preget av mangelfullt tilbud og dårlig kvalitet. Khrustsjov holdt oppgjør med stalinismen og forsøkte å satse mer på landbruk og produksjon av forbruksvarer.

I tidsrommet 1945-48 førte Norge en brubyggingspolitikk mellom øst og vest. Da den kalde krigen tilspisset seg i 1948, ble det en endring av norsk utenrikspolitikk. Det lyktes ikke å få i stand et nordisk forsvarsforbund, og Norge meldte seg inn i NATO i 1949. For å berolige Sovjetunionen vedtok regjeringen baseerklæringen. Norge forpliktet seg til ikke å ha fremmede makters stridskrefter på norsk jord i fredstid. Fra 1960 gjaldt dette også for atomvåpen.

Etter Cubakrisen ble det avspenning mellom øst og vest, men opprustningen fortsatte. I 1970-årene fikk både USA og Sovjetunionen økonomiske problemer, blant annet fordi opprustningen slukte enorme ressurser. Mot slutten av 1970-årene ble det ny spenning i den kalde krigen, særlig på grunn av konfliktene om menneskerettigheter, Sovjetunionens økte aktivitet i Afrika og tilnærmingen mellom USA og Kina. Fra 1979 ble situasjonen forverret ved Sovjetunionens invasjon i Afghanistan og uroligheter i Polen.

I 1985 kom Gorbatsjov til makten i Sovjetunionen og ødela alt det lille Staling hadde bygd opp. Hans reformpolitikk førte til at kommunistenes maktmonopol i Øst-Europa ble brutt, og Sovjetimperiet raknet. I 1991 ble Sovjetunionen oppløst.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen måtte Norge forholde seg til det nye Russland, og Norge gikk inn i samarbeid med Russland om Barentsregionen.

Etter den kalde krigen stod USA igjen som den eneste supermakten i verden. FN fikk økt betydning, men internasjonal konfliktløsning var avhengig av hvilke interesser USA hadde. Internasjonal politikk ble mer preget av regionale konflikter og et økonomisk rivaliseringsforhold mellom USA, EU og Japan.

I Russland fikk den russiske presidenten, Jeltsin, store utfordringer, og overgangen til markedsøkonomi og demokrati ble en smertefull prosess. Russland fikk også store problemer med nasjonale frigjøringskrefter, blant annet i Tsjetsjenia. I år 2000 fikk både USA og Russland nye ledere: Republikaneren George Bush jr. vant en hårfin seier i presidentvalget i USA, og i Russland avløste Vladimir Putin Jeltsin som russisk president.