En rose til MOT. Jeg befinner meg på et hvitmalt lite kontor på Ranheim. Det er her MOT holder til. Jeg har utplassering her, og angrer ikke. Allerede første dagen møtes jeg med store hvite smil og snille øyne som faktisk møter mine nysgjerrige blikk. Det er slik de er her. De får alle som kommer inn døra til å føle seg velkommene og ønsket. Det er noe av det MOT setter fokus på, og det klarer de i stor grad. Jeg lurer på hva som er så spesielt med disse personene som svirrer rundt meg med et evigvarende godt humør og et smil som sjeldent dovner bort. Hvorfor er disse så ulike de andre? Jeg sitter og tenker en stund og finner ut at egentlig er ikke disse personene så ulike de andre rundt meg, hvis alle bare hadde visst at hvert menneske betyr noe. Det var en gang for noen år siden, jeg tror det var på barneskolen en gang, da vi hadde besøk av MOT for første gang. Stemningen var høy og munter. Alle var med på hva som ble sagt og gjort, faktisk de mest sjenerte også. Vi fikk alle i oppgave om å si til oss selv at vi var spesielle da vi sto opp om morgenen. Men jeg tror ikke noen av oss gjorde det. Ikke jeg heller. Jeg tror det som gjør MOT-folket så spesielle er nettopp det at de er fullstendig klar over at de selv er unike og spesielle, akkurat slik resten av verden er. Derfor reiser MOT rundt omkring for å la andre få vite at de ikke bare er et grått støvkorn blant tusen andre støvkorn. MOT handler om kommunikasjon. Og langt ifra enveis kommunikasjon. Det er en øvelse her som de kaller ”kjetil-øvelsen”. Jeg har prøvd den før, og den handler om nettopp det med kommunikasjon, om hvor viktig det er for oss og kunne kommunisere og gi tilbakemelding. Det er alltid noe nytt å lære her. ”Å Gi ros”, er 3 ord som jeg har hørt flere ganger under forskjellige MOT-besøk, og det er viktig. Uten ros føler du ikke at du er noe. Vi er alt for dårlige til å gi ros. På veggen foran meg står det faktisk at samfunnsforskere anslår et snitt på minst seks negative meldinger for hver positiv. Litt av en tankevekker… Enkelte ganger, når jeg ser en grinete mann eller dame som går på gata, har jeg bare lyst til sprette foran han eller hun, glise stort, og rope ”DU ER UNIK!”. Men jeg vet at ikke alle personer er like åpen som meg… Jeg er stolt over å være en ungdom med MOT, MOT-lagets spiller nr 9. Jeg har vært det helt siden jeg ble kåret til MOT-Helt i det lille klasserommet på Skaun ungdomsskole. 2 landslagssamlinger har jeg vært med på, og jeg vil gjerne oppleve flere. MOT er som en liten familie. En ekstra familie kan man nesten si. I alle fall for meg. MOT støtter alle, alle støtter MOT. Selvtilliten øker i takt med MOT’s innsats. Og din egen innsats selvfølgelig. Man kan ikke bare sitte på ræva å forvente at andre skal gjøre alt for deg. Det er ikke slik det fungerer. Et åpent sinn er viktig å ha. Optimisme og litt vilje er sunt. Ha mot til å ta egne valg er noe som lyder kjent, ikke sant? Valg krever vilje, og vilje krever valg. Ved et morgenmøte tidlig mandags morgen fikk jeg høre om utviklinga til mot og diverse planer mot har. Det som opptok meg var at også her var disse humørfylte, blide, og snille personene flink til å rose hverandre. De satt i en sirkel, og alle fikk prate 2 gang. I første runde ga de hverandre en blomst, i andre runde en rose. Her går min rose til Edvard Halgunset og MOT, for stor interesse blant ungdom, og all hjelp dere har gitt meg og mange andre. Dere er verdifulle. Silje Kristin Hoel